Martin Gjellestad Den Trondhjemske postvei 2

Den Trondhjemske postvei
Reisebrev anno 2021

Den Trondhjemske postvei ble i lang tid brukt til å frakte post mellom Bergen og Trondheim – to sentrale handelssteder i Norge tidlig på 1700-tallet, da postveien først ble etablert. Den har etter hvert som bruken økte jevnlig blitt utbedret, og gjennom tiden har den flere steder blitt utgangspunktet for sentrale veitraseer, som i dag er asfaltert og brukes som bilvei.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 24 Fjaler

Det er ikke lenge siden Norge var en utkant i Europa, som få farende søkte til – sett bort fra en mengde handelsmenn, og kanskje en og annen engelskmann som reiste over atlanteren for å utforske verden. Men selv om fjorder og høye fjell er flotte å se på, er det ikke så enkelt å komme seg over dem.

På slutten av 1700-tallet ble Den trondhjemske postvei bygd med mål om å gjøre Norge mer samlet. Traséen ble brukt til å frakte post mellom Bergen og Trondheim – to sentrale handelssteder på denne tiden. Sammen med de fem andre postvegene har den dannet grunnlaget for store deler av av veinettet, samferdselen og økonomien vi har i dagens Norge.

Med tiden kom dampskipene, og nå er det over 150 år siden har vandret i de gamle sporene med post i sekken.

Det er ikke lett å si hva som fikk meg til å gå og levere post langs den 700 kilometer lange ruten, noe ingen har gjort siden 1868. Kanskje var det lysten til å komme seg ut og se noe nytt? Utferdstrang heter det visst. Og i likhet med det mange engelskmennene som la ut på streiftog , tenkte jeg at det også ville være en fin anledning til å betrakte landskapene jeg tidligere bare hadde sett gjennom bilruten. Men først og fremst reiste jeg fordi det blir gode historier av det.

I denne reiseskildringen følger du meg gjennom den 23 dager lange ferden langs postvegen mellom Bergen og Trondheim – nøyaktig slik den en gang gikk.

Reisen gjennom Vestland

Bergen

Mads Heggen Den Trondhjemske Postveg - Bergen

Ferden langs den glemte veien starter der mange andre historier i dag starter: Langs de travle, steindekte gatene i en by – nærmere bestemt Bergen. I sekken lå det jeg så for meg at jeg trengte å ha med, og 21 godt beskyttede brev som skulle leveres langs strekningen – ett i hver kommune, til ordføreren.

Etter at det første brevet var overlevert til ordføreren ved Holbergskaien, tok jeg det første steget mot Trondheim. Og lite visste jeg hvor lang ferden jeg hadde fremfor meg faktisk var.

I første omgang lengtet jeg meg egentlig bare ut av byen, og etter å ha gått veien opp fra Munkebotn til Sølvberget kunne bystøyen bare så vidt høres og en vakker utsikt bredte seg ut i horisonten bak meg. Dette var en av de bratteste og smaleste på hele postvegstrekningen, og det er ganske spesielt å vite at landets største by hadde så dårlig vegforbindelse. Vegen til Bergen gikk til vanns, for postvegen var så bratt at den aldri ble kjørbar, før det kom ny veg som erstattet den på 1880-tallet.

Strekningen ut fra Bergen er fin å gå på – spesielt på strekningene fra Glasskaret til Rødland, og ikke minst mellom Langvatnet og Hordvik, som kanskje er en av de mest brukte strekningene av hele postvegen i dag. Fra denne viken gikk det i sin tid skyss over til Isdalsø, og i tro med den gamle ruta reiste jeg i seilbåt over fjorden.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 5 Alver

Alver

Etter en god velkomst i Istdalstø, overlevering av brev og et flott arrangement ved den gamle postgården Isdal med historier og vafler, ble jeg pent innlosjert av lokalbefolkningen i Alver.

I postveiens tid var det faste gårder som innlosjerte gjester, og senere skysstasjoner. I Lindås var det presten som stod for innlosjeringen.

I løpet av de påfølgende dagene gikk jeg i jevnt tempo gjennom kommunens godt fremkommelige og vakre landskap, hvor postveien i sin noenlunde opprinnelige tilstand var godt synlig og enkel å følge - spesielt nord for Seim. Med flott følge ble turen ingenting annet enn flott, til tross for regnet som hadde åpnet seg.

Med unntak av tre båtkrysinger, er det her fullt mulig å følge veien slik den en gang gikk. Alver er rik på kulturminner. For eksempel lå kongsgården til Harald Hårfagre på Seim, og etter tradisjonen er Håkon den gode gravlagt her. Denne kongshaugen er i dag et minne etter storhetstiden på gården.

Gulen

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 12 Gulen

Ankomsten i Gulen kommune gikk godt for seg, til tross for at Fensfjorden er ganske så værutsatt, og i så måte må ha vært krevende å krysse i åpne båter. Statens vegvesen og Gulen kommune hadde her restaurert den gamle postbryggen i Postvågen ved Steine. Det er rart å tenke på at denne bryggen en gang i tiden var områdets viktigste kommunikasjonspunkt.

Her ble det gjennomført snorklipping som markerte den nyrestaturerte postvegen over Steine, samt overlevering av post til ordføreren, kake og takketaler til de mange ildsjelene som har bidratt i arbeidet. Deretter gikk turen videre gjennom dalføret mot Eidsbotn, hvor postvegen krysser den lange smale Eidsfjorden og Nordgulfjorden fram til postbrygga ved Haveland. Før jeg gikk fikk jeg også et viktig brev fra Statens veivesen, som skulle leveres ved et punkt senere på veien.

Det gikk en gang i tiden båt til Nordgulen, og det ble også ordnet denne gangen. For dem som skulle ønske å følge ruten, er det imidlertid fullt mulig å gå fra den ene enden til den andre langs offentlig veg (Fv. 57). Gulen har et naturrikt og bildevennlig landskap. Og ikke minst er det historisk: Mange har nok hørt om Gulatinget, som har en historie som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Også her finner man rester av den gamle veien. Deler av den gamle veien er også godt synlig i terrenget, hvor en og annen forgangen bru tviholdt på de mange historiene de bar på. To av bruene, Bruhaugen bru og Trangange bru, ble bygd i 1788 og er blant de eldste steinhellebruene langs postvegen.

Dette området er det mest regntunge i landet, noe jeg til orientering fikk kjenne på.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 16 Gulen

Hyllestad

Reisen over fjorden fra Rutledal må i dag gjøres med ferge, etterfulgt av en liten strekning vei fram til Leirvik. Etter å ha blitt innlosjert av kommunen på det lokale hotellet, levering av neste brev til ordføreren og en god natts søvn, gikk reisen gjennom Hyllestad. Dette er en av de kommunene som har mest igjen av den gamle veien. Jeg fikk her et flott følge gjennom kommunen av noen som kjente den gamle strekningen godt.

Hyllestad er også kjent for sine mange gamle steinbruer. På denne strekningen ble i det i sin tid bygd hele 19 steinbruer, og mange av dem av dem står der fremdeles den dag i dag. I Skor passerer man også en mengde gamle kvernhus, som vitner om et område rikt på en gammel og spennende kultur.

Heller ikke her er naturlandskapet noe å klage på. Strekningene med postvei er bekvemmelige å gå på og lette å finne, men noe gjengrodd enkelte steder. Både gående og syklende vil ha stor glede av å oppleve strekningen i denne kommunen.

Fjaler

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 21 Fjaler

Omtrent halvveis på strekningen mellom Leirvik og Dale fikk jeg hyggelig og sprekt følge av ordføreren i Fjaler kommune – til tross for de store mengdene regn som fosset ned. Vel framme i Dale fikk jeg også en varm innlosjering på Klokkargarden, som i dag er dikterbosted til minne om forfatteren Jakob Sande, som kom fra Dale. Her fikk jeg tørket klær, ladet batteriene til neste etappe og utfordret meg selv litt i mine eksemplariske diktkunstnerier.

Neste dag startet med en båttur gjennom Dalsfjorden fra Dale til Bygstad. Dette skjedde i tradisjonell stil med Bakkejekta, som er en tro kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord bygget på 1700-tallet. Uten båt er fullt det mulig å komme seg til Bygstad via bilveien som går hit.

De store fjellene som kler området på alle kanter, og de mange gamle bruene man finner på strekningen, er representert i kommunevåpenet.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 23 Fjaler

Sunnfjord

Videre mot Førde er særlig ruten langs Langelandsvatnet verdt å oppleve, takket være en godt vedlikeholdt vei og flotte gamle bygninger, som minner om den gamle historien i området – med innslag av flott, norsk natur.

Etterhvert vil byen Førde fylle utsikten. Nedstigningen her er lang og bratt, til gjengjeld har man her gode muligheter til å fylle på med provianter og andre nødvendigheter – eller kanskje hvile bena en natt.

Fram mot Jølstravatnet er det en del asfalt, men veien langs dette vannet byr også på et flott skue. Den Trondhjemske Postvei mellom Førde og Breimsvatnet er en av de bedre veistykkene av postveien. Men det var ikke før mot slutten av postveiens levetid av det gikk vei fra den ene enden til den andre. Før det gikk ruta over vannet mellom Vassenden og Skei. Roturen over Jølstravatnet var i sin tid lang og hard. På min tur fikk vi heldigvis litt hjelp av en motor.

Gloppen

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 29 Gloppen

Veien ned mot Breimsvatnet er særlig vakker, takket være de ruvende fjellene på begge sider av det forholdsvis trange dalføret. Skal man komme seg videre til Reed i Gloppen kommune, må man imidlertid ordne båtskyss på egen hånd eller følge bilveien rundt fjellene – og dermed ikke gå ned til dette vannet.

Videre går ferden over Utvikfjellet. Både oppstigningen og nedstigningen kan være noe hard, men utsikten er på begge sider av fjellet absolutt noe man kan skryte av. Veien er består stedvis av skogsvei og stedvis av grus.

De hjemlige Sunnmørske fjellene begynte å titte frem bak horisonten. Tykke skyer boltret seg over himmelen, men Nordfjorden lå likevel stille der nede, da jeg gikk ned fra Utvikfjellet. Her gikk postveien i sin tid i en strak linje ned, som var alt for bratt for ferdsel med hest og vogn. Dette er et godt eksempel på at det franske prinsipp om rette linjer, som postveien ble bygget etter, ikke fungerer i norske forhold.

I dag var det ikke mulig å følge den, og det var nok beina glade for – for nå begynte de å kjenne på avstanden jeg hadde lagt bak meg.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 32 Stryn

Stryn

Etter et kjapt påfyll av rasjoner i Utvik, bar det over fjorden med båtskyss. Her vil det for de fleste vandrere vente seg en stor omvei rundt fjorden, men med kollektivtransport eller sykkel kommer man seg raskt inn på riktig bane igjen. Vel framme på Faleide ventet Stryns ordfører på brevet som skulle overrekkes.

På Utigard på Faleide, som var postgård den tiden posten gikk her, ble brevet fra Statens vegvesen levert til rett person - bonden på gården. Her er det gjort en utmerket jobb med å ivareta de mange historiske bygningene. Gårdene på Faleide har vært sentrale opp gjennom historien – her har det både vært fengsel og blitt avholdt politikermøter.

Vegen går bratt opp fra Faleide til Markane. Her venter det seg en strekning med skogsstier som er enkle å følge frem mot Båtevika. Ser man godt etter finner man også gamle bruer, som fortsatt står der den dag i dag.

Reisen gjennom Møre og Romsdal

Volda

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 33 Volda

Fram mot Horningdal var postveien både fin og bekvemmelig å gå på, med unntak av noe myr. Fra Båtevika krysser man grensen til Møre og Romsdal, og første stopp er Grodås. Her følger man en flott turvei med god utsikt og muligheter for en rast, og får også muligheten til å beskue den postveien i svært fin stand.

Grodås er et fint stoppested på ruten, da det både er hotell og museum å benytte seg av. Vi er nå i Volda kommune, og etter at brevet ble levert, her til varaordføren, bar veien videre nedover mot Hellesylt. Fra dette punktet av fikk jeg også følge av filmskaperen Martin Gjellestad, som skulle følge med videre på ruten med kamera i forbindelse med en dokumentar om den gamle traseen.

Postveien i Hornindal går for det meste på asfalt, men byr likevel på flotte naturomgivelser: Spesielt når man nærmer seg Hellesylt. Området har også mange flotte bruer, deriblant den 52 meter lange Horndøla bru, som Statens vegvesen har restaurert.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 36 Stranda

Stranda

Ved Hellesylt venter det seg en av turens kanskje mest spektakulære utsikter, men også en av turens bratteste og lengste bakker. I tråd med gamle kart valgte jeg sjøveien (som for alle er mulig gjennom lokale reiselivsaktører), for å komme meg til Nedre Ljøen. Herfra bærer det videre opp langs fjellsiden, som byr på nasjonalromantiske og pittoreske syn over verdensarvområdet Vestlandsk fjordlandskap. Etter en rask trask gjennom det flotte, sunnmørske fjellandskapet, venter det seg også på motsatt side av fjellet en restaurert sti ned Herdalsbrekka, som har et imponerende antall svinger.

Veien videre nedover dalen følger stort sett bilveien. I sentrum ble neste brev ble overlevert til kommunens ordfører, før turen bar over fjorden til Sjøholt. Her kom man seg i sin tid direkte til Amdam/Sjøholt med båt, men i dag må dette gjøres ved å ta fergen og videre transport til man er inne på ruten igjen. I tråd med prosjektet fikk likevel jeg i siste liten ordnet skyss over turens lengste fjordkrysning.

Ålesund

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 39 Ålesund

Veien over Ørskogfjellet er en av dei eldste vi har i Norge. Her har det vært ferdsel i uminnelige tider, og det var derfor naturlig at nettopp denne fjellovergangen ble en del av postveien. Dette er også en av de få stedene man i dag klart kan se spor etter postveiens prinsipp om å gå i rette linjer, også kalt for «det franske prinsipp».

Veien er i dag enkel å følge, og er et flott utgangspunkt for en rekke turer i nærområdet. Etter overrekkelsen av brevet til varaordfører i Ålesund kommune, med oppmøte fra en rekke andre og omvisning på prestegården i Sjøholt, fikk jeg følge oppover Landedalen til Ørskogfjellet av et medlem fra Ørskog historielag, som kunne fortelle mange interessante historier. Utsikten fra Nyseternakken mot Trolltinden er spektakulær og verdt å få med seg dersom man passerer. Postvegen kan man gå like til Fremstedalen i Skorgedalen, og fra Sjøholt er det dermed en av de lengste strekningene som er tilrettelagt for turer.

Skal man komme seg videre, må man imidlertid følge bilveien frem mot Vestnes. Dette er også i dag en av hovedferdselsårene i Norge, så trafikken er ofte stor.

Vestnes

Vestnes kommune begynner på Ørskogfjellet, ved Byteshaugen, som er grense mellom Sunnmøre og Romsdalen. Fra Byteshaugen er det postveg helt til Fremstedalen. Deler av den er bygget over myrområder, og er i dag noe vårt. Her er også det franske prinsipp tydelig. Men postveien i Vestnes går stort sett langs dagens vegnett, og består sådan av asfalt. Vestnes i dag et raskt voksende tettsted, og postvegen går faktisk tvers gjennom dagens kjøpesenter.

Den karakteristiske gamlebrua over Straumen, som fortsatt står støtt i hjertet av sentrum, ble en del av postveien i 1844, og var hovedbruer frem til den nye kom på plass i 1955. Det er i dag tre bruer over Straumen.

På motsatt side ligger Vestnes Kirke, og det er anlagt allé fra brua og mot kirka. Postveien gikk herfra ned i Vestnesfjøra og ble ført over Romsdalsfjorden med båt. I dag må man belage seg på å ta ferge, eller ordne skyss over fjorden på egen hånd. Etter å la levert brevet i ordfører i Vestnes kommune og ladet batteriene med et godt måltid, gikk turen videre over Romsdalsfjorden, etter gammel stil, i seilbåt.

Molde

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 42 Molde

I Molde følger postvegen i likhet med i Vestnes dagens vegnett hele veien frem mot Angvika i Gjemnes kommune. En høytidelig overrekkelse av brevet i Molde markerte starten på en ny dag, før det nok en gang var asfaltens tur til å slite på beina. Selv det meste av ruta i dag er borte, er noen rester av det gamle Norge er likevel å finne. Her er det hele ni gamle bruer å beskue, men de er ikke så lett å få øye på såfremt man ikke vet hvor de ligger.

Postvegen følger Fannestranda øst for Molde. Her lå tidligere en landets eldste alléer, Fannestrandalleen, hele tolv kilometer fra Molde og østover langs Fannefjorden. Fannestranda er også kjent for sin fantastiske utsikt mot fjellene i sør, og mange velstående handelsfolk bygde seg sommerhus langs vegen på midten av 1800-tallet. Det er mange flotte historiske bygninger igjen mellom Bolsønes og Leirgrovika.

Langs strekningen ligger også Eide skysstasjon, som har stor historisk betydning for posthistorien i området. Heldigvis ga utsikten mot fjorden noe å legge øynene og sjelen på, når jeg ikke måtte unngå bilene som hastet forbi. Å gå langs bilveien gikk fint, men det er ikke den tryggeste måten å komme seg frem på.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 43 Gjemnes

Gjemnes

I Gjemnes er de de strake linjene til postveien godt fremtredende. På Heggem, som ligger et lite stykke fra Angvika, ligger det gamle postkontoret, som er en godt bevart del av områdets posthistorie. Dette dannet et naturlig stoppested for overrekking av brevet til kommunens ordfører. Tilstede var også flere fra lokalbefolkningen, som vartet opp med et godt måltid, historier og følge langs postveien gjennom kommunen – til og med med en egen sekkbærer. På den siste delen ned mot fjorden kan man fremdeles gå blant løvtunge trær og se rester av hovedveien slik den en gang var.

Vel fremme i Angvika kan man om ønskelig, etter en natt på det lokale hotellet og godt måltid, fylle på med kunnskap om posthistorie på museet som ligger like ved. Solen lå nå lavt på himmelen og beina takket snart for seg. Reisende langs postveien må i dag her ordne skyss over fjorden på egen hånd. Det lokale kystlaget silte gledelig opp med både båt og husly, og gjør dette også for andre reisende.

Tingvoll

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 45 Tingvoll

Tingvoll var på en gang i tiden viktigste knutepunktet på Sunnmøre. Med tiden tok andre steder over, men da postveien skulle legges var det fremdeles sentralt nok til at det var nettopp her det ble bestemt at den skulle gå. Området er rikt på kulturhistorie og naturopplevelser.

Strekningen av Den trondhjemske postvei er ikke lang i dette området. En lang, strak linje i nokså god tilstand finner man likevel på den siste delen ned mot fjorden på den andre siden. Dersom man ønsker å følge ruten slik den en gang gikk, må man også her ordne båtskyss over fjorden. Her er det mulig å låne kajakk med lokale aktører, men det er også mulig å følge bilveien rundt, enten til fots, med sykkel eller kollektivtransport, og ta fergen.

Surnadal

Surnadal er en kommune som er rik på opplevelser langs postveien. Den eldste postveien gikk fra Stangvik og over til Kvanne. Høydedraget over fjellet byr på en fin utsikt og et greit avbrekk fra asfalten. Denne strekningen også passer bra for de som ønsker å gå en kortere tur langs postveien. I nærområdet er det også en golfbane som kan by på et avbrekk fra andre gjøremål i hverdagen.

I Surnadal er store deler av Den trondhjemske postvei ellers lagt under asfalt. Man får likevel et pent skue om man følger veien opp mot Rindal. Langs veien kan de mest oppmerksomme av oss også få øye på en merkestein, som markerer hvor langt det er igjen til Trondheim.

Skei var et naturlig stoppested for påfyll av provianter. Her møtte jeg også kommunens ordfører for å overrekke brevet. Veien mot Rindal bestod utelukkende av den velkjente asfaltere landeveien, som jeg nå har lært meg å kjenne så godt, og som stolt viste frem enda en strekning bak hver sving. Men med flotte, landlige omgivelser og praktfull norsk natur, var det ikke så ille – selv om sola hang høyt på himmelen.

Reisen gjennom Trøndelag

Rindal

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 49 Rindal

Skiltet som markerte at jeg hadde kommet til Trøndelag fylke ga ny energi til siste del av ferden. Vestlandets store fjell og fjorder var nå bak meg, erstattet av flate og langskuelige syn. Postveien i Rindal går tvers gjennom et skimuseum, og som en del av museet finnes det et lite, gammelt postkontor. Her står det også en milestein, denne gangen med påskriften «110 km». Videre følger noe asfalt og noe etterlengtet grusvei frem til Rindalsskogen.

Strekningen mellom Rindalsskogen og Storås viste meg en av de best bevarte strekningene av postveien etter Ørskogfjellet. Den flotte naturen gjennom skogen viste postveien i sin mer eller mindre opprinnelige form, og passer bra til både kortere og lengre turer.

Orkland

Litt lengre inn krysser vi grensen til Orkland, og finner her Gardberg gård, som i postveiens tid fungerte som skysstasjon og poståpneri. Paret som i dag bor på gården fortalte meg gledelig om historien til gården over et godt måltid. Etter dette følger det også en lang og fin strekning med skogsvei. Orkland har et rikt kulturliv, og har for eksempel Løkken verk, hvor det ble det drevet gruvedrift i over 200 år, og som i dag tilbyr de guidede turer i gruvene – et lærerikt stoppested langs ruten.

På denne strekningen var det per per dags dato ikke lagt inn noe kart over postveien, men etter en prat med det lokale historielaget, fant jeg omsider riktig rute. Den sceniske ruten langs nordsiden av dalen.

Ved Farmen ventet det seg en bratt bakke opp mot fjellovergangen: Først til Eggkleiva, og derfra mot Buvika. Dette området er godt tilrettelagt for alle, og byr samtidig på fine turmuligheter i nærområdet for dem som ønsker det. Fra Buvika går veien over fjellet og ned mot Øysanden.

Melhus

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 53 Melhus

Ferden sin nest siste kommune sneies bare så vidt, men er et godt sted å hvile seg før siste etappe inn mot Trondheim. Her går det skyss over elven i sammenheng med pilegrimsleia, som kan kan ta i bruk dersom man ønsker å følge postveien i tradisjonell stil. Veien rundt er likevel ikke så lang. Etter et hyggelig møte med kommunens ordfører og overrekking av brevet, stod jeg bare igjen med ett.

Mads Heggen Den trondhjemske postvei 51 Trondheim

Trondheim

Den Trondhjemske postvei er i Trondheim kommune dekket av asfalt nær sagt hele veien. Unntaket finner man helt i utkanten av kommunen, hvor en siste rest av den gamle veien fortsatt er å finne. Gradvis kom flere og flere hus til syne, og ikke lenge var det byens hast som igjen fylte ørene – på både godt og vondt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle føle da jeg stod ved veis ende med det siste brevet i hånden.

Det imponerte meg hvor mye som skulle til for å levere et brev for bare litt over 100 år siden. Postbudene hadde riktignok hesten til å hjelpe seg, men noen mindre bragd er det ikke av den grunn.

Bruddstykker av det gamle Norge var i både større og mindre grad til stede langs hele strekningen. Men best av alt var uansett de mange flotte folkene og historiene jeg møtte og tok med meg videre på veien – uten hjelp fra andre, hadde jeg ikke klart å gjennomføre den. Mange ganger var jeg usikker på om beina ville bære meg lengre. De bisto med både båttransport og ikke minst motivasjon til å komme seg videre.