Det er ikke lenge siden Norge var en utkant i Europa, som få farende søkte til – sett bort fra en mengde handelsmenn, og kanskje en og annen engelskmann som reiste over atlanteren for å utforske verden. Men selv om fjorder og høye fjell er flotte å se på, er det ikke så enkelt å komme seg over dem.

På slutten av 1700-tallet ble Den trondhjemske postvei bygd med mål om å gjøre Norge mer samlet. Traséen ble brukt til å frakte post mellom Bergen og Trondheim – to sentrale handelssteder på denne tiden. Sammen med de fem andre postvegene har den dannet grunnlaget for store deler av av veinettet, samferdselen og økonomien vi har i dagens Norge.

Med tiden kom dampskipene, og nå er det over 150 år siden har vandret i de gamle sporene med post i sekken.

Det er ikke lett å si hva som fikk meg til å gå og levere post langs den 700 kilometer lange ruten, noe ingen har gjort siden 1868. Kanskje var det lysten til å komme seg ut og se noe nytt? Utferdstrang heter det visst. Og i likhet med det mange engelskmennene som la ut på streiftog , tenkte jeg at det også ville være en fin anledning til å betrakte landskapene jeg tidligere bare hadde sett gjennom bilruten. Men først og fremst reiste jeg fordi det blir gode historier av det.

I denne reiseskildringen følger du meg gjennom den 23 dager lange ferden langs postvegen mellom Bergen og Trondheim – nøyaktig slik den en gang gikk.

Ferden langs den glemte veien starter der mange andre historier i dag starter: Langs de travle, steindekte gatene i en by – nærmere bestemt Bergen. I sekken lå det jeg så for meg at jeg trengte å ha med, og 21 godt beskyttede brev som skulle leveres langs strekningen – ett i hver kommune, til ordføreren.

Etter at det første brevet var overlevert til ordføreren ved Holbergskaien, tok jeg det første steget mot Trondheim. Og lite visste jeg hvor lang ferden jeg hadde fremfor meg faktisk var.

I første omgang lengtet jeg meg egentlig bare ut av byen, og etter å ha gått veien opp fra Munkebotn til Sølvberget kunne bystøyen bare så vidt høres og en vakker utsikt bredte seg ut i horisonten bak meg. Dette var en av de bratteste og smaleste på hele postvegstrekningen, og det er ganske spesielt å vite at landets største by hadde så dårlig vegforbindelse. Vegen til Bergen gikk til vanns, for postvegen var så bratt at den aldri ble kjørbar, før det kom ny veg som erstattet den på 1880-tallet.

Strekningen ut fra Bergen er fin å gå på – spesielt på strekningene fra Glasskaret til Rødland, og ikke minst mellom Langvatnet og Hordvik, som kanskje er en av de mest brukte strekningene av hele postvegen i dag. Fra denne viken gikk det i sin tid skyss over til Isdalsø, og i tro med den gamle ruta reiste jeg i seilbåt over fjorden.

Ankomsten i Gulen kommune gikk godt for seg, til tross for at Fensfjorden er ganske så værutsatt, og i så måte må ha vært krevende å krysse i åpne båter. Statens vegvesen og Gulen kommune hadde her restaurert den gamle postbryggen i Postvågen ved Steine. Det er rart å tenke på at denne bryggen en gang i tiden var områdets viktigste kommunikasjonspunkt.

Her ble det gjennomført snorklipping som markerte den nyrestaturerte postvegen over Steine, samt overlevering av post til ordføreren, kake og takketaler til de mange ildsjelene som har bidratt i arbeidet. Deretter gikk turen videre gjennom dalføret mot Eidsbotn, hvor postvegen krysser den lange smale Eidsfjorden og Nordgulfjorden fram til postbrygga ved Haveland. Før jeg gikk fikk jeg også et viktig brev fra Statens veivesen, som skulle leveres ved et punkt senere på veien.

Det gikk en gang i tiden båt til Nordgulen, og det ble også ordnet denne gangen. For dem som skulle ønske å følge ruten, er det imidlertid fullt mulig å gå fra den ene enden til den andre langs offentlig veg (Fv. 57). Gulen har et naturrikt og bildevennlig landskap. Og ikke minst er det historisk: Mange har nok hørt om Gulatinget, som har en historie som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Også her finner man rester av den gamle veien. Deler av den gamle veien er også godt synlig i terrenget, hvor en og annen forgangen bru tviholdt på de mange historiene de bar på. To av bruene, Bruhaugen bru og Trangange bru, ble bygd i 1788 og er blant de eldste steinhellebruene langs postvegen.

Dette området er det mest regntunge i landet, noe jeg til orientering fikk kjenne på.

Omtrent halvveis på strekningen mellom Leirvik og Dale fikk jeg hyggelig og sprekt følge av ordføreren i Fjaler kommune – til tross for de store mengdene regn som fosset ned. Vel framme i Dale fikk jeg også en varm innlosjering på Klokkargarden, som i dag er dikterbosted til minne om forfatteren Jakob Sande, som kom fra Dale. Her fikk jeg tørket klær, ladet batteriene til neste etappe og utfordret meg selv litt i mine eksemplariske diktkunstnerier.

Neste dag startet med en båttur gjennom Dalsfjorden fra Dale til Bygstad. Dette skjedde i tradisjonell stil med Bakkejekta, som er en tro kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord bygget på 1700-tallet. Uten båt er fullt det mulig å komme seg til Bygstad via bilveien som går hit.

De store fjellene som kler området på alle kanter, og de mange gamle bruene man finner på strekningen, er representert i kommunevåpenet.

Veien ned mot Breimsvatnet er særlig vakker, takket være de ruvende fjellene på begge sider av det forholdsvis trange dalføret. Skal man komme seg videre til Reed i Gloppen kommune, må man imidlertid ordne båtskyss på egen hånd eller følge bilveien rundt fjellene – og dermed ikke gå ned til dette vannet.

Videre går ferden over Utvikfjellet. Både oppstigningen og nedstigningen kan være noe hard, men utsikten er på begge sider av fjellet absolutt noe man kan skryte av. Veien er består stedvis av skogsvei og stedvis av grus.

De hjemlige Sunnmørske fjellene begynte å titte frem bak horisonten. Tykke skyer boltret seg over himmelen, men Nordfjorden lå likevel stille der nede, da jeg gikk ned fra Utvikfjellet. Her gikk postveien i sin tid i en strak linje ned, som var alt for bratt for ferdsel med hest og vogn. Dette er et godt eksempel på at det franske prinsipp om rette linjer, som postveien ble bygget etter, ikke fungerer i norske forhold.

I dag var det ikke mulig å følge den, og det var nok beina glade for – for nå begynte de å kjenne på avstanden jeg hadde lagt bak meg.

Fram mot Horningdal var postveien både fin og bekvemmelig å gå på, med unntak av noe myr. Fra Båtevika krysser man grensen til Møre og Romsdal, og første stopp er Grodås. Her følger man en flott turvei med god utsikt og muligheter for en rast, og får også muligheten til å beskue den postveien i svært fin stand.

Grodås er et fint stoppested på ruten, da det både er hotell og museum å benytte seg av. Vi er nå i Volda kommune, og etter at brevet ble levert, her til varaordføren, bar veien videre nedover mot Hellesylt. Fra dette punktet av fikk jeg også følge av filmskaperen Martin Gjellestad, som skulle følge med videre på ruten med kamera i forbindelse med en dokumentar om den gamle traseen.

Postveien i Hornindal går for det meste på asfalt, men byr likevel på flotte naturomgivelser: Spesielt når man nærmer seg Hellesylt. Området har også mange flotte bruer, deriblant den 52 meter lange Horndøla bru, som Statens vegvesen har restaurert.

Veien over Ørskogfjellet er en av dei eldste vi har i Norge. Her har det vært ferdsel i uminnelige tider, og det var derfor naturlig at nettopp denne fjellovergangen ble en del av postveien. Dette er også en av de få stedene man i dag klart kan se spor etter postveiens prinsipp om å gå i rette linjer, også kalt for «det franske prinsipp».

Veien er i dag enkel å følge, og er et flott utgangspunkt for en rekke turer i nærområdet. Etter overrekkelsen av brevet til varaordfører i Ålesund kommune, med oppmøte fra en rekke andre og omvisning på prestegården i Sjøholt, fikk jeg følge oppover Landedalen til Ørskogfjellet av et medlem fra Ørskog historielag, som kunne fortelle mange interessante historier. Utsikten fra Nyseternakken mot Trolltinden er spektakulær og verdt å få med seg dersom man passerer. Postvegen kan man gå like til Fremstedalen i Skorgedalen, og fra Sjøholt er det dermed en av de lengste strekningene som er tilrettelagt for turer.

Skal man komme seg videre, må man imidlertid følge bilveien frem mot Vestnes. Dette er også i dag en av hovedferdselsårene i Norge, så trafikken er ofte stor.

I Molde følger postvegen i likhet med i Vestnes dagens vegnett hele veien frem mot Angvika i Gjemnes kommune. En høytidelig overrekkelse av brevet i Molde markerte starten på en ny dag, før det nok en gang var asfaltens tur til å slite på beina. Selv det meste av ruta i dag er borte, er noen rester av det gamle Norge er likevel å finne. Her er det hele ni gamle bruer å beskue, men de er ikke så lett å få øye på såfremt man ikke vet hvor de ligger.

Postvegen følger Fannestranda øst for Molde. Her lå tidligere en landets eldste alléer, Fannestrandalleen, hele tolv kilometer fra Molde og østover langs Fannefjorden. Fannestranda er også kjent for sin fantastiske utsikt mot fjellene i sør, og mange velstående handelsfolk bygde seg sommerhus langs vegen på midten av 1800-tallet. Det er mange flotte historiske bygninger igjen mellom Bolsønes og Leirgrovika.

Langs strekningen ligger også Eide skysstasjon, som har stor historisk betydning for posthistorien i området. Heldigvis ga utsikten mot fjorden noe å legge øynene og sjelen på, når jeg ikke måtte unngå bilene som hastet forbi. Å gå langs bilveien gikk fint, men det er ikke den tryggeste måten å komme seg frem på.

Tingvoll var på en gang i tiden viktigste knutepunktet på Sunnmøre. Med tiden tok andre steder over, men da postveien skulle legges var det fremdeles sentralt nok til at det var nettopp her det ble bestemt at den skulle gå. Området er rikt på kulturhistorie og naturopplevelser.

Strekningen av Den trondhjemske postvei er ikke lang i dette området. En lang, strak linje i nokså god tilstand finner man likevel på den siste delen ned mot fjorden på den andre siden. Dersom man ønsker å følge ruten slik den en gang gikk, må man også her ordne båtskyss over fjorden. Her er det mulig å låne kajakk med lokale aktører, men det er også mulig å følge bilveien rundt, enten til fots, med sykkel eller kollektivtransport, og ta fergen.

Skiltet som markerte at jeg hadde kommet til Trøndelag fylke ga ny energi til siste del av ferden. Vestlandets store fjell og fjorder var nå bak meg, erstattet av flate og langskuelige syn. Postveien i Rindal går tvers gjennom et skimuseum, og som en del av museet finnes det et lite, gammelt postkontor. Her står det også en milestein, denne gangen med påskriften «110 km». Videre følger noe asfalt og noe etterlengtet grusvei frem til Rindalsskogen.

Strekningen mellom Rindalsskogen og Storås viste meg en av de best bevarte strekningene av postveien etter Ørskogfjellet. Den flotte naturen gjennom skogen viste postveien i sin mer eller mindre opprinnelige form, og passer bra til både kortere og lengre turer.

Ferden sin nest siste kommune sneies bare så vidt, men er et godt sted å hvile seg før siste etappe inn mot Trondheim. Her går det skyss over elven i sammenheng med pilegrimsleia, som kan kan ta i bruk dersom man ønsker å følge postveien i tradisjonell stil. Veien rundt er likevel ikke så lang. Etter et hyggelig møte med kommunens ordfører og overrekking av brevet, stod jeg bare igjen med ett.