Den Trondhjemske postvei For og av hest
Forestill deg et samfunn uten biler og motordur på veiene, og erstatt det med synet av dampende hesterygger som drar tunge vogner lastet med stein. Kanskje er det en lys Fjording, eller en mørk Dølahest i fullt arbeid, og rundt står utslitte bønder i skitne vadmelsbukser.
Når vi snakker om Den Trondhjemske postvei, er det ofte de kongelige eller embetsmennene som trekkes frem i lyset. Ofte glemmer vi bøndene og de ordinære arbeidshestene som faktisk bygde postveiene, slik at både kongelige, eller postmenn kunne ta seg frem i ulent terreng i all slags vær, mellom Bergen og Trondheim.
Hester spilte en helt unik rolle frem til etterkrigstiden, både som veibygger, arbeidskamerat og i skyssvirksomhet helt til traktoren overtok. Inntil da var hesten den vanligste og viktigste arbeidskraften på gårdene. Den var også så betydningsfull at den kunne inngå som verdi i ulike skatter, og har etterlatt seg spor i en rekke arkiv og i fotosamlinger.
Å reise med post fra Bergen til Trondheim, var ingen enkel ferd. Vinterstid på landeveg uten biler, tog, busser eller fly, var alternativet hest. Men hvordan planla de reisen? Dette var en høyst vanlig problemstilling som kunne skape mye hodebry for fortidens postbønder og embetsmenn som hadde en viktig beskjed de ville bringe med seg over fjellene.
Påkjenning langs postveien
I et samfunn uten bil, var det også egne ordninger for leie av hest med såkalte skysskaffere ofte i kombinasjon med egne skysstasjoner. Dette var på mange måter datidens taxisentraler, og skulle sørge for at mennesker kom seg fra A til B, ofte embetsmenn i ulike ærend.
Å reise langs postvegene var også mye mer strabasiøst og omfattende enn dag, og det måtte planlegges nøye. Tilgang på skyss og tilstand på både vei og hest hadde mye å si for utfallet av turen. I Møre og Romsdal måtte reisende og postmenn mange steder kombinere turen med både med hest og båtskyss, noe som gjorde at de var avhengig av gode værforhold. Postrutene var derfor ikke uten risiko, og kunne være en påkjenning for både dyr og mennesker.
Hest i historiske kilder
I Riksarkivet sitt tidsskrift «Arkivmagasinet» nr. 3/13, er det rettet oppmerksomhet til hesten og hva den har etterlatt seg i historiske kilder. Først trekkes det frem kilder knyttet til det militære, eller embetsverk, men at hester også er tatt inn i Konsumpsjonsskatter, Fogderegnskaper og i Matrikkelskyld. Konsumpsjonsskatten var en fast skatt som ble avskaffet i 1813, og finnes i dag i arkivet etter Rentekammeret. Materialet er fra både landdistrikter og byer, og er arkivert som egen avdeling etter Generaltollkammeret.
Fogderegnskapene finnes fra tiden etter 1690, og her er det særlig i skattelistene at hesten nevnes. I matrikkelskyld fra gårder, er det ofte produksjonsverdier og informasjon om dyrehold som kommer frem, for eksempel hvor mange hester gårdbrukeren, eller gårdeierne oppga til matrikkelkommisærene. I tillegg til dette var militæret storforbrukere av hest, noe om gjenspeiler seg i kilder etter Kavaleriet.