Postveien er lang, og det kunne ta mange uker å levere en beskjed fra det ene stedet til det andre. De lange landeveiene, høye fjellovergangene og brede fjordene kunne også by på mange utfordringer for postbudene. Å sette dette i perspektiv mot det moderne kommunikasjonsnettet vi har i dag, som i større grad er digitalt, la grunnlaget for noe av det som inspirerte meg til å gå denne ruten fra Ålesund til Trondheim, da jeg skulle starte på et nytt studieår. Jeg så også på det som en fin anledning til å oppdage nye steder på nært hold – steder jeg tidligere bare har kjørt forbi.

Etter å ha studert kartet og informasjonen om ruten, fant jeg ut at det ikke var mange som hadde gått postveien i moderne tid – i alle fall ikke om man skal følge den til punkt og prikke. Jeg skjønte også raskt hvorfor: Postveien krysset mange fjorder med båt, på steder det i dag ikke finnes noe fergetransport eller andre muligheter til å komme seg over på, sett bort i fra å gå rundt, noe som vil legge til flere dager på turen.

Etter hvert klarte jeg imidlertid å løse denne utfordringen, med litt hjelp fra personer langs veien. Målet var kommunegrensen til Trondheim kommune, der postveien stort sett gikk gjennom boligområder frem til selve byen. I ukene som fulgte kjøpte jeg inn det jeg trengte av mat og utstyr, for å kunne overleve i noen dager for meg selv. I motsetning til lengre fjellturer, hvor naturens eget vareutvalg ofte er svært begrenset, har man her mulighet til å fylle på med provianter fra de mange butikkene man finner langs veien. Dette gjorde det enklere å planlegge reisen, og ikke minst gjorde det sekken lettere å bære.

Den gode sengen jeg fikk ligge i – og ikke minst gjestfriheten de viste meg kvelden før – ga meg på nytt krefter og motivasjon til å fortsette på turen. Dagens mål var Rindal, som lå 30 kilometer nordover. Jeg fylte derfor på med provianter på en butikk, før veien videre nok en gang bar av gårde på asfalten. Også her avviker postveien enkelte steder fra bilveien, men fordi det i dag er jorder på disse stedene, er det i praksis ikke mulig å følge den her.

Veien mot Rindal bestod utelukkende av den velkjente asfaltere landeveien, som jeg nå har lært meg å kjenne så godt, og som stolt viste frem enda en strekning bak hver sving. Men med flotte, landlige omgivelser og praktfull norsk natur, var det ikke så ille. Jeg kom sent frem til Rindal, og satte opp kveldens telt på Bolme pensjonat.

Strekningen mellom Rindalsskogen og Storås viste meg en av de best bevarte strekningene av postveien etter Ørskogfjellet. I kombinasjon med grusveien fra gårsdagen, vil jeg si at postveien fra Rindal til Storås har et av de største potensialene til å gjøres noe med. Den flotte naturen gjennom skogen viste postveien i sin mer eller mindre opprinnelige form. Men det haster: Deler av veien er i ferd med å gro igjen med busker og trær, så om noen år vil det være enda vanskeligere å stelle den i stand.

Litt lengre oppe i dalen finner vi også Gardberg gård, som i postveiens tid fungerte som skysstasjon og poståpneri. Jeg kan se for meg at dette kan bli et naturlig stoppested for reisende, noe bonden som i dag bor der virket positiv til. Han fortalte meg gledelig om historien til gården. Etter dette følger det også en lang og fin strekning som ikke trenger noe utbedring, ut over normalt vedlikehold.

Deler av veien videre er det ikke lenger mulig å følge slik den gikk, fordi den krysser elver der broene som en gang var der, er borte. Dagens etappe avsluttet jeg like før Storås, hvor jeg fikk slå opp teltet på et gårdstun.

Den vakreste morgenen på denne turen, fikk jeg på den siste dagen. Kanskje var den en belønning for strevet? Etter en god frokost var jeg fast bestemt på å nå Trondheim innen dagen var omme. Dagens etappe startet på grusvei – først til Eggkleiva, og derfra på asfalt til Buvika. Herfra fant jeg det naturlig å følge Pilegrimsleia, fordi postveien gikk over et jorde. Jeg hastet litt ekstra denne dagen, ikke bare fordi jeg var så nærme, men også jeg begynte å gå tom for strøm og lademuligheter. Når mobilen gikk tom, ville jeg heller ikke ha tilgang på kartet som viste hvor jeg skulle gå.

Men med litt mindre bilder gikk det helt fint. Da klokken nærmet seg ti om kvelden, var jeg omsider fremme ved målet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle føle da jeg stod ved skiltet til Trondheim kommune, men jeg var stolt over meg selv for at jeg klarte å gjennomføre turen. Det var ikke alltid like lett å holde motivasjonen oppe, og mange ganger var jeg usikker på om beina ville bære meg lengre.

Det imponerte meg hvor mye som skulle til for å levere et brev for bare litt over 100 år siden. Postbudene hadde riktignok hesten til å hjelpe seg, men noen mindre bragd er det ikke av den grunn. I løpet av turen lærte jeg også mye om egne fysiske og mentale grenser, og det er noe jeg kan ta med meg videre i livet. Best av alt var uansett de mange flotte folkene jeg møtte på veien – uten hjelp fra andre, hadde jeg ikke klart å gjennomføre den. Jeg retter en stor takk til dem!

Det var en flott opplevelse, og kan se for meg at postveien i alle fall stykkevis kan bli en populær rute. Kanskje i et enda større omfang kan man finne alternative ruter for stedene med bilvei, slik at det å gå hele ruten på en trygg måte blir mulig for alle som ønsker det.

Tekst og alle foto: Mads Heggen