Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 12

Den Trondhjemske postvei
Reisebrev anno 2020

Den Trondhjemske postvei ble i lang tid brukt til å frakte post mellom Bergen og Trondheim – to sentrale handelssteder i Norge tidlig på 1700-tallet, da postveien først ble etablert. Den har etter hvert som bruken økte jevnlig blitt utbedret, og gjennom tiden har den flere steder blitt utgangspunktet for sentrale veitraseer, som i dag er asfaltert og brukes som bilvei.

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen

Postveien er lang, og det kunne ta mange uker å levere en beskjed fra det ene stedet til det andre. De lange landeveiene, høye fjellovergangene og brede fjordene kunne også by på mange utfordringer for postbudene. Å sette dette i perspektiv mot det moderne kommunikasjonsnettet vi har i dag, som i større grad er digitalt, la grunnlaget for noe av det som inspirerte meg til å gå denne ruten fra Ålesund til Trondheim, da jeg skulle starte på et nytt studieår. Jeg så også på det som en fin anledning til å oppdage nye steder på nært hold – steder jeg tidligere bare har kjørt forbi.

Etter å ha studert kartet og informasjonen om ruten, fant jeg ut at det ikke var mange som hadde gått postveien i moderne tid – i alle fall ikke om man skal følge den til punkt og prikke. Jeg skjønte også raskt hvorfor: Postveien krysset mange fjorder med båt, på steder det i dag ikke finnes noe fergetransport eller andre muligheter til å komme seg over på, sett bort i fra å gå rundt, noe som vil legge til flere dager på turen.

Etter hvert klarte jeg imidlertid å løse denne utfordringen, med litt hjelp fra personer langs veien. Målet var kommunegrensen til Trondheim kommune, der postveien stort sett gikk gjennom boligområder frem til selve byen. I ukene som fulgte kjøpte jeg inn det jeg trengte av mat og utstyr, for å kunne overleve i noen dager for meg selv. I motsetning til lengre fjellturer, hvor naturens eget vareutvalg ofte er svært begrenset, har man her mulighet til å fylle på med provianter fra de mange butikkene man finner langs veien. Dette gjorde det enklere å planlegge reisen, og ikke minst gjorde det sekken lettere å bære.

Dag 1: Sjøholt–Molde

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 3

Turen startet på Sjøholt, hvor postveien fortsatte etter en båttur fra Hellesylt. Solen hang klart på himmelen og sekken satt godt på ryggen, idet jeg tok de første stegene mot Ørskogfjellet. Veien startet på asfalt, men etter en halvtimes gange kom jeg raskt inn på en grusvei, som senere ble til en fin sti. På denne strekningen legger man godt merke til de lange, strake linjene som mange deler av postveien består av. Strekningen passer fint som en søndagstur for familier. Med unntak av den bratte bakken mot slutten, er grusveien også tilrettelagt for rullestolbrukere.

Etter en god pause på ved skitrekket, lå ferden mot Vestnes fergekai meg i vente. Den lange, harde asfalterte veien slet ekstra godt på bena. Helt tom for opplevelser var den likevel ikke: Et forlatt hus langs veien bød på en liten oppdagelsesferd, og da jeg omsider nærmet meg Vestnes, fikk jeg tatt en god pause på en flott og avsidesliggende bruktbutikk. Her fikk jeg fylt på med litt lesestoff, som jeg tenkte kom godt med på kveldene i teltet.

Vestnes finner man en av postveiens mange attraksjoner. Den karakteristiske røde broen ble en del av postveien i 1844, og var hovedbroen frem til den nye kom på plass i 1955. Herfra var det ikke langt til fergekaien. Etter å ha gått de resterende kilometerne, og ventet en stund på kaien, satt jeg etter dagens etappe på 30 km på fergen over til Molde.

Vel fremme på den andre siden valgte jeg å sette opp teltet på en campingplass omtrent fire kilometer fra fergekaien. Den hadde det passende navnet Kviltorp, og her fikk jeg meg en lang og etterlengtet blund, som gjorde meg klar for neste etappe.

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 4

Dag 2: Molde–Tingvoll

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 5

En kombinasjon av lyder fra livet fra campingplassen og måkene, vekte meg neste dag. Etter en solrik frokost med utsikt mot den storslåtte Fannefjorden, pakket jeg sammen teltet og satte fot mot dagens mål: Angvika.

Sola hang høyt på himmelen, så svetten begynte raskt å renne. På denne strekningen følger dagens bilvei ruten til postveien stort sett hele tiden. Heldigvis ga utsikten mot fjorden noe å legge øynene og sjelen på, når jeg ikke måtte unngå bilene som hastet forbi. Litt senere på dagen, ga en lunsj med denne utsikten ga meg den energien og motivasjonen jeg trengte for å fortsette turen. Postveien her er ikke like tilrettelagt. Å gå langs bilveien gikk fint, men det er ikke den tryggeste måten å komme seg frem på.

Den harde asfalten og den pressende solen gjorde at bena ikke bar meg like raskt som de gjorde på gårsdagen. Det skulle vise seg å føre til en liten endring på turen. Fra Angivka gikk det frem til 90-tallet en ferge til Tingvoll. Hvis jeg skulle gå rundt, ville jeg måtte gå en lang omvei på minst et par dager, og det ville samtidig bety å ikke følge postveien slik den gikk. I forkant av turen ordnet jeg derfor skyss over fjorden påfølgende morgen, gjennom kystlaget. Det nærmet seg imidlertid ettermiddag, og jeg så at for å rekke båten, samt for å rekke enda en skyss fra Vågebø til Stangvik med kajakkinstruktør på følget, måtte jeg haike. Jeg gjorde det noe motvillig, men visste at ruten ikke ble laget med min tids infrastruktur i tankene, og at jeg ikke ville fulgt postveiens rute uten å gjøre det. At haiketuren likevel fulgte bilveien, gjorde meg også litt bedre til sinns.

Vel fremme i Angvika ga jeg beskjed til Kystlaget om at de kunne hente meg når det passet dem i morgen, men siden de hadde kvelden ledig, kom de likeså godt med en gang. Kystlaget har tilgang på geitbåter i vikingstil, som de gjerne vil ta i bruk for å skysse folk over – også i større skala. Både Angvika og Tingvoll har overnattingssteder og museer. Denne kvelden var bølgene store, så de hentet meg i motorbåt. I Tingvoll fikk jeg meg en god natts søvn på naustet deres.

Det imponerte meg hvor mye som skulle til for å levere et brev for bare litt over 100 år siden. Postbudene hadde riktignok hesten til å hjelpe seg, men noen mindre bragd er det ikke av den grunn.

Dag 3: Tingvoll–Surnadal

Den tredje dagen startet med en kort etappe til Vågebø. Her fant jeg en stein som viste antall kilometer til Trondheim, så jeg visste at jeg var på rett spor. I Vågebø ble jeg møtt av Synnøve Nes, kommunens prosjektleder i tettstedprosjektet for Tingvoll. Hun ville gjerne møte meg, for å lage et avisintervju om postveien.

Videre møtte jeg Trond Eri fra Kajakkompaniet i Tingvoll, som guidet meg over fjorden til Stangvik. Det føltes godt å bruke litt andre muskler enn bena, og den rike, friske sjøluften føltes godt i lungene på den to timer lange padleturen.

Med bena trygt på plass i Stanvika, bar veien videre over fjellet mot Kvanne, og innover mot Surnadal. Traseen mellom Stangvik og Kvanne er delvis godt bevart, men går noen steder også på grus. Videre følger en lengre strekning langs bilveien. Ifølge kartet går den et lite stykke utenfor, men denne stien går i dag over flere jorder.

Når kvelden nærmet seg, snek mørket seg innpå. Da jeg løftet mobilen for å sjekke kartet, fikk jeg også varsel om at jeg hadde styrtregn i møte. Regnet falt allerede tungt mot asfalten, så i frykt for at teltet ikke skulle holde, og fordi det enda var over en time igjen før jeg nødde Surnadal, spurte jeg en nærliggende gård om å få sove på låven. Jeg kan huske at jeg bekymret meg for om tanken var litt for dristig, men jeg hadde hørt at det ikke er så alt for mange tiår siden dette var normalt å gjøre.

Etter å ha forklart meg for det litt forvirrede paret, som så en våt mann stående på trappen klokken ti på en søndagskveld, fikk jeg høre at låven dessverre var full av ting, og at det derfor ikke var plass for meg der. Men før jeg fikk tid til å tenke på den våte natten jeg hadde i møte, tilbød de meg å komme inn i huset og sove på gjesterommet. Jeg ble glad både av gjestfriheten de viste meg, og fordi det fortsatt finnes slike omtenksomme folk langs veiene.

Dag 4: Surnadal–Rindal

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 6

Den gode sengen jeg fikk ligge i – og ikke minst gjestfriheten de viste meg kvelden før – ga meg på nytt krefter og motivasjon til å fortsette på turen. Dagens mål var Rindal, som lå 30 kilometer nordover. Jeg fylte derfor på med provianter på en butikk, før veien videre nok en gang bar av gårde på asfalten. Også her avviker postveien enkelte steder fra bilveien, men fordi det i dag er jorder på disse stedene, er det i praksis ikke mulig å følge den her.

Veien mot Rindal bestod utelukkende av den velkjente asfaltere landeveien, som jeg nå har lært meg å kjenne så godt, og som stolt viste frem enda en strekning bak hver sving. Men med flotte, landlige omgivelser og praktfull norsk natur, var det ikke så ille. Jeg kom sent frem til Rindal, og satte opp kveldens telt på Bolme pensjonat.

Dag 5: Rindal–Rindalsskogen

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 7

Den femte dagen brukte jeg som hviledag, fordi kneet ba meg om å ta det med ro. Dagen ble likevel lærerik. Postveien går i dag gjennom Rindal skimuseum, og som en del av museet har dem et lite, gammelt postkontor. Utenfor dette, står det også en stein av den samme typen som på bildet jeg viste tidligere, denne gangen med påskriften «110 km». Jeg gikk et lite stykke videre, delvis på grusvei, og satte opp teltet et sted langs veien i Rindalsskogen.

Dag 6: Rindalsskogen–Storås

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 8

Strekningen mellom Rindalsskogen og Storås viste meg en av de best bevarte strekningene av postveien etter Ørskogfjellet. I kombinasjon med grusveien fra gårsdagen, vil jeg si at postveien fra Rindal til Storås har et av de største potensialene til å gjøres noe med. Den flotte naturen gjennom skogen viste postveien i sin mer eller mindre opprinnelige form. Men det haster: Deler av veien er i ferd med å gro igjen med busker og trær, så om noen år vil det være enda vanskeligere å stelle den i stand.

Litt lengre oppe i dalen finner vi også Gardberg gård, som i postveiens tid fungerte som skysstasjon og poståpneri. Jeg kan se for meg at dette kan bli et naturlig stoppested for reisende, noe bonden som i dag bor der virket positiv til. Han fortalte meg gledelig om historien til gården. Etter dette følger det også en lang og fin strekning som ikke trenger noe utbedring, ut over normalt vedlikehold.

Deler av veien videre er det ikke lenger mulig å følge slik den gikk, fordi den krysser elver der broene som en gang var der, er borte. Dagens etappe avsluttet jeg like før Storås, hvor jeg fikk slå opp teltet på et gårdstun.

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 9

Dag 7: Storås–Fannrem/Lomtjønna

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 10

Kartet viste at jeg nærmet meg målet med stormskritt, så motivasjonen var ekstra høy da jeg tok fatt på den sjuende dagen. På denne strekningen fant jeg ikke noe kart for postveien, så jeg måtte lage min egen. Veien bar først over mot Løkken verk. Her ble det drevet gruvedrift fra 1654 til 1987, og i dag tilbyr de guidede turer i gruvene – nok et lærerikt stoppested langs ruten.

Jeg fortsatte videre langs bilveien mot Svorkmo, Vormstad og til slutt Fannrem, hvor postveien omsider dukket opp på kartet igjen. Fra Fannrem måtte jeg bestige en lang og bratt bakke, som for øvrig var den lengste og bratteste på hele turen, før jeg kom frem til Lomtjønna. Den lille innsjøen og områdene rundt har store naturområder, som har flere gode muligheter for å overnatte med telt.

Dag 8: Fannrem/Lomtjønna–Trondheim

Reisebrev fra Den Trondhjemske postvei anno 2020 Foto Mads Heggen 11

Den vakreste morgenen på denne turen, fikk jeg på den siste dagen. Kanskje var den en belønning for strevet? Etter en god frokost var jeg fast bestemt på å nå Trondheim innen dagen var omme. Dagens etappe startet på grusvei – først til Eggkleiva, og derfra på asfalt til Buvika. Herfra fant jeg det naturlig å følge Pilegrimsleia, fordi postveien gikk over et jorde. Jeg hastet litt ekstra denne dagen, ikke bare fordi jeg var så nærme, men også jeg begynte å gå tom for strøm og lademuligheter. Når mobilen gikk tom, ville jeg heller ikke ha tilgang på kartet som viste hvor jeg skulle gå.

Men med litt mindre bilder gikk det helt fint. Da klokken nærmet seg ti om kvelden, var jeg omsider fremme ved målet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle føle da jeg stod ved skiltet til Trondheim kommune, men jeg var stolt over meg selv for at jeg klarte å gjennomføre turen. Det var ikke alltid like lett å holde motivasjonen oppe, og mange ganger var jeg usikker på om beina ville bære meg lengre.

Det imponerte meg hvor mye som skulle til for å levere et brev for bare litt over 100 år siden. Postbudene hadde riktignok hesten til å hjelpe seg, men noen mindre bragd er det ikke av den grunn. I løpet av turen lærte jeg også mye om egne fysiske og mentale grenser, og det er noe jeg kan ta med meg videre i livet. Best av alt var uansett de mange flotte folkene jeg møtte på veien – uten hjelp fra andre, hadde jeg ikke klart å gjennomføre den. Jeg retter en stor takk til dem!

Det var en flott opplevelse, og kan se for meg at postveien i alle fall stykkevis kan bli en populær rute. Kanskje i et enda større omfang kan man finne alternative ruter for stedene med bilvei, slik at det å gå hele ruten på en trygg måte blir mulig for alle som ønsker det.

Tekst og alle foto: Mads Heggen