Den Trondhjemske postvei Postveien blir til
Da kaptein Nicolai Frederich Krogh inntok stillingen som generalveimester nordafjells i 1768, så han med stor iver og entusiasme på arbeidet som lå foran ham. Han var opprørt over tilstanden til mange av veiene i området og la planer for å legge opp nye veilinjer.
Krogh hadde et ønske om å få i stand en direkte vei mellom Bergen og Trondheim, og at veien i tillegg kunne være velegnet som trasé for posten. Det var flere som hadde hatt lignende tanker, blant dem generalmajor Johan Jakob Fasting, bosatt i Bergen og med tilknytning til Vestlandet. Han la frem en mulig plan for veiforbindelsen.
På oppdrag fra
generalveimester Krogh og postinspektør Jens Schanche, ble veiløytnant
Christian Junchans og Lauritz Sporring sendt sørover fra Molde mot Bergen. De fikk i oppdrag å finne den beste og sikreste leia for en mulig postvei. De kom tilbake med gode nyheter og til jul i
1775 la de frem sin rapport med konklusjon om at ruta skulle komme i gang.
Veibygging i byråkratisk sneglefart
Selv om flere ønsket å sette i stand den nye veien og det var gjennomført ei omfattende høring mellom embetsmenn, postmenn og kjøpmannsstanden i både Bergen og Molde, gikk prosessen fremover i «byråkratisk sneglefart». Veitraseen ble endelig fastsatt etter kongelig resolusjon 13. mai 1785, men fortsatt skulle det gå noen år før veien ble ferdig.
I 1787 overtok den ivrige veibyggeren Christopher Johannes Hammer generalveimesterposten etter Krogh. Han var ung og uredd, og fikk mye til å skje. På kun et par tiår ble postveien mellom Bergen og Molde – som da hadde vært diskutert i flere generasjoner – satt i stand. Hammer sørget også for at det ble bygget flere flotte steinbruer. Langs veien mellom Bergen og Trondheim var det bygget nærmere 50 større og mindre bruer.
– Utdrag fra Ingemar Nordstrands bok, "Postvegen"
Posten skal frem
Det var pålitelige, sterke og uredde mannfolk som fikk i oppdrag å være postbønder og postdrenger på strekningen. De måtte kunne forsvare seg og postveska mot både landeveisrøveri og ville dyr, og på de mest utsatte strekningene kunne en pistol, kårde eller sabel komme godt med.
Postbøndene tok seg frem til fots eller på hesteryggen, i all slags vær, for posten skulle frem. Ferden gikk langs dårlige stier og veier som snodde seg langs fjorder og stup, over farlige fjelloverganger i snødriv og stormkast. Å holde ruta var ikke alltid enkelt.
For å sikre at alt gikk riktig for seg, ble det på sentrale steder langs ruta etablert poståpneri. Disse hadde tilsyn med postbøndene og passet på at de holdt rutetida. Vervet som poståpner gikk gjerne til de lese- og skrivekyndige i bygda og ga ofte økt respekt blant sambygdingene. Poståpneren hadde også myndighet til å åpne postveska – ta ut og legge inn brev – og skulle i tillegg bokføre og kvittere for alt.
– Utdrag fra Ingemar Nordstrands bok, "Postvegen"
Slutten for landeveisposten
Selv etter at båttrafikken langs kysten for alvor skjøt fart, var fortsatt postveien mellom Bergen og Trondheim i bruk i mange år. Landruta var fortsatt den sikreste. Etter hvert ble også flere nye veier bygget og postbøndene fikk stadig nye sideruter som skulle dekkes.
Da 1860-årene gikk mot slutten, gikk det også mot slutten for landeveisposten. Ved kongelig resolusjon ble postveien nedlagt som post- og hovedvei, 23. mars 1868, akkurat som den hadde blitt åpnet på samme vis bare 83 år tidligere. Dermed hadde dampskip tatt over for den ridende og hornblåsende postmannen.